Fra operasjon til RLM samling

For Tuva Jordbakke har veien til denne samlingen 12.11 vært lang, men ikke uten en solid egen innsats. Vi sendte henne noen spørsmål for å høre med henne selv hvordan hun har opplevd denne perioden.

Hvordan var det for deg da du først fikk beskjed om skaden, og at du måtte ta en pause fra håndballen?
Da jeg for to år siden fikk skaden for første gang, husker jeg at jeg ble veldig lei meg og satt ut av følelsen av å få skulderen ut av ledd. Jeg skjønte ikke helt alvoret med skaden med en gang, og jeg så ikke for meg at det skulle ta så lang tid å komme seg tilbake. Etter en lang opptrening og et par kamper var jeg uheldig i en kamp igjen, og fikk skulderen ut av ledd på nytt. I motsetning til første gang ble jeg ikke så lei meg, men heller sint og frustrert. Det føltes som åtte måneder med opptrening var helt bortkastet. Heldigvis var det en lege som tok meg seriøst denne gangen, slik at jeg fikk operasjon veldig fort.

Hva har vært det mest utfordrende i rehabiliteringsperioden?
Det som har vært mest utfordrende, har vært tålmodigheten – det å ikke begynne med ting for tidlig igjen. Etter operasjonen var det hvile og bevegelighetsøvelser som gjaldt, og det å gå fra å ha to økter om dagen til ingen, var veldig utfordrende. I motsetning til første gang jeg fikk skulderen ut av ledd, følte jeg denne gangen at jeg mistet all form for styrke, noe som satte meg veldig tilbake.

På hvilken måte har denne perioden påvirket forholdet ditt til håndballen?
Perioden har påvirket forholdet mitt forskjellig til ulike tider. Jeg hadde veldig mye motivasjon til å komme meg tilbake etter første gang det skjedde, mens gang nummer to ble jeg veldig demotivert. Jeg var innstilt på at hvis jeg skulle fortsette å spille, var jeg helt avhengig av en operasjon. Selv om opptreningen etter operasjonen var lang, er det nå veldig verdt det. Jeg har heldigvis alltid hatt stor glede av spillet, og spilt med veldig fine lagvenninner som har hjulpet masse.

Du har trent mye fysisk og styrke etter operasjonen. Hva har du lært om deg selv i denne prosessen?
Når man går gjennom en slik skade to ganger på rad, ganske tett på hverandre, går det mer utover det mentale enn det fysiske. Jeg føler jeg på mange måter har fått testet mentaliteten min, og skjønt at jeg kanskje er sterkere mentalt enn jeg trodde. Jeg har nok også lært meg å trene på en litt annerledes måte, og forstått at det er mye styrke i de små bevegelsene – de som ofte er kjedeligst å gjennomføre.

Hva har motivert deg til å fortsette når det har vært tungt?
Det som har motivert meg mest, er følelsen av å vinne sammen som et lag – kjenne på adrenalinet og all gleden. Heldigvis går jeg Telemark Toppidretts Gymnas, der både fysioterapeut og trenere har fulgt meg tett opp. Jeg har også en veldig fin familie som har back’et meg masse og alltid heiet på meg. Det har vært fint å kjenne på støtte fra flere hold.

Samtidig var det en ekstra boost for motivasjonen når Gjerpen tok kontakt og ønsket meg inn i laget.

Er det noe du har begynt å gjøre annerledes enn før, som du tror du kommer til å ta med deg videre?
Jeg er flinkere til å trene med mening – jeg forstår at det jeg gjør, er noe jeg vil få igjen for. Med en slik skade blir man veldig utsatt, spesielt som håndballspiller, så jeg har også byttet posisjon på banen. Det å ha blitt kant synes jeg er veldig gøy. Jeg får løpt mye og lært masse nytt, noe jeg absolutt skal trene mer på og ta med meg videre.

Hvordan føles det å få beskjed om at du er tatt ut til RLM?
Det er selvfølgelig veldig gøy å vite at man får en sjanse til å vise seg frem blant spillere på et høyere nivå. De siste to årene har jeg ikke fått spilt noe som helst, samtidig som det er to veldig viktige år for utvikling. Da jeg ble tatt ut til RLM første gang fikk jeg skulderen ut av ledd dagen før. Men da jeg endte opp med operasjon og lang opptrening, klarte jeg ikke å se for meg at jeg skulle få muligheten igjen. Så jeg er veldig glad for å kunne delta denne gangen.

Hva gleder du deg mest til å vise frem eller jobbe med under samlingen?
Jeg gleder meg mest til å trene med spillere på et høyt nivå og med trenere med masse kunnskap. Jeg håper jeg får vist meg frem som både lagspiller, men også vise ferdigheter på egen posisjon, hvor jeg kan få tilbakemeldinger fra dyktige trenere.

Hva håper du å lære, eller utvikle videre, i møte med spillere og trenere på det nivået?
Jeg håper å få bedre spisskompetanse som kantspiller – alle de små tekniske detaljene som er med på å utvikle meg til en enda bedre spiller.

Hvis du ser tilbake nå, hva gjør deg mest stolt av deg selv?
Det jeg er mest stolt av, er all jobben jeg har lagt ned med fysisk trening som ikke innebærer håndball. Noe av det viktigste med en slik skade er å styrke opp skulderen, noe som kan ta veldig lang tid. Det at jeg gjorde dette to ganger – den ene gangen enda lenger enn den andre – det er det jeg er mest stolt av.

Hva drømmer du om videre i håndballen?
Å ha det gøy og spille som et lag, oppleve masse seiere sammen – men også å spille uten smerter og uten følelsen av at samme skade kan skje igjen.

Hva vil du si til andre som opplever en skade og føler at det stopper opp?
Det er helt normalt å føle at alt stopper opp, men det går fremover selv om det ikke alltid føles sånn eller at man selv ser det. Det viktigste er å være tålmodig og stole på prosessen. Det er den innsatsen man legger ned i de tunge periodene som til slutt gir resultater. Du vil aldri angre på at du gjennomførte noe, men du vil alltid angre på noe du lot være å gjennomføre.